:FJERN-SYN: "Gjentakelsene fortsetter, så blir jeg lei, men så bare fortsetter repetisjonene og jeg kommer inn i en slags transe der jeg sitter."

Tellef Øgrim

Du har kanskje også hatt en drøm som virket helt fullstendig absurd og kaotisk, helt til du skjønner at den bare var et vrengebilde av filmen du så eller boken du leste. 

Omtrent sånn er det med kompaniet Vinge/Müllers oppsetning av Henrik Ibsens skuespill Byggmeister Solness på Det Norske Teatret. Figurene er der, de grunnleggende konfliktene i stykket er der, den livstrøtte, manipulerende byggmesteren, hans unge bokholder, som han har et forhold til. Alle er der. Noen av dem i flere versjoner.

Men hele fortellingen er fortalt fra et helt annet sted enn fra Ibsens manus.

Dette er Byggmester Solness fortalt dels fra innvollene, dels fra underlivet. Kanskje egentlig fortalt mer av innvollene enn fra dem. Fortellingen er brutt ned til kropp, sekreter og panikk. Her er det også tydelige anstrøk av fascisme, av fremmedgjort, forskrudd og skakkjørt sivilisasjon.

Selve dialogen fremføres ikke fra scenen. Replikkene er lagt inn på datamaskin og klikkes i gang slik at skuespillerne må mime etter avspillingen.

Karakterene på scenen lager forskjellige lyder når de setter føttene i gulvet. Det vil si, lyden av fottrinnene spilles også av fra en datamaskin med et tastetrykk (egentlig et trykk på en tangent på et midi-keyboard) når neste fot settes i scenegulvet.

Selve lydene spiller en viktig rolle i å understreke det skakkjørte og ødelagte. Stemmene vi hører, det vil si de forhåndsinnspilte replikkene, er vanskelige å oppfatte. Noen av de sentrale replikkene er redusert til to-tre setninger, som gjentas, gjentas og gjentas.

Etter fire-fem ganger skjønner jeg hva som blir sagt. Gjentakelsene fortsetter, så blir jeg lei, men så bare fortsetter repetisjonene og jeg kommer inn i en slags transe der jeg sitter.

Såret som ikke gror er gjennomgangstema i forestillingen. Vegard Vinge som byggmeister Solness

Disse loopede replikkene kommer som om de er sammentrekninger i tarmen, i kjønnsorganer eller når magesekken tømmer seg via munnen helt til lenge etter at det er noe mageinnhold igjen.

Jeg beklager disse ubehagelige assosiasjonene, men jeg tror du vil se parallellen vil hvis du selv går og ser stykket.

Alt skrudd opp til 11, som en diagnose på vår tid.

Det er som om de har tenkt: Ok, vi skal spille Ibsen, men hvis man tar inn over seg hvordan samfunnet ser ut, og ikke minst hvordan all verdens kulturelle impulser, signaler og uttrykk har utviklet seg, så sorry, man ikke spille stykkene hans slik de ble skrevet.

Resultatet er dette overfallet av en forestilling. Så rått, kjønnsfokusert, voldsfokusert og sensasjonsorientert har samfunnet blitt, så da må også Ibsen tydeligvis tvinges med. For at han fortsatt skal være relevant, kanskje?

Og det varer. Og varer. Og varer. Etter to timer tok vi en pause for å spise og drikke en øl. Etter seks timer hadde jeg fått nok. En som ble sittende kunne melde at stykket fortsatt var i gang da hun gikk etter åtte timer. 

Noen holdt ut ennå lenger, og i ettertid tenker jeg at jeg kanskje burde ha holdt ut i ti timer, selv om jeg samtidig har følelsen av at jeg hadde tatt poenget etter seks timer.

Uansett ville jeg ikke vært denne rystende forestillingen foruten.