Forsiden
11.05.2026 15:53
Slipp seniorene løs, skriver Sverre Bjørnholt etter å ha lest Lisa Wades nye bok om de eldre og arbeidslivet.
Hvorfor fikk jeg ikke lov til å jobbe like lenge som far min? Hans arbeidsgiver tryglet tynt om ikke far kunne fortsette utover det normale skillet mellom jobb og pensjon.
Selv da han ble 72, ville de ha ham lenger. –Nok er nok, mente min far.
Fars utenlandske arbeidsgiver mente han fortsatt bidro til selskapets beste med sinlange historie detaljerte kunnskap innenfor bedriftens fagfelt og produksjon.
Selv måtte jeg levere adgangskortet da jeg passerte 67, på jobben hvor jeg hadde vært de siste 20 årene.De første hintene om å ta en lukrativ tidligpensjon kom flere år tidligere. Som om det var pensjonisttilværelsen jeg drømte om. De 48 årene jeg var i arbeide som fast fulltidsansatt, med de mange utfordringene som formet meg til den jeg er idag, husker jeg tilbake på med stor glede.Nå er det 12 år siden jeg gikk ut av døra hos min siste arbeidsgiver. Men jeg jobber fortsatt. Ikke lenger like hardt og like mye som før. Men jeg jobber, føler meg nyttig og har et herlig fellesskap med mine jobbkompiser. Vi står på!
Det er dette rådgiver, foredragsholder og samfunnsdebattant innen ledelse og arbeidsliv, Lisa Wade, griper fatt i sin nye bok «De eldre har aldri vært yngre – men hvorfor jobber de ikke?».
Selv om vi blir eldre og holder oss friskere, skyves vi ut av arbeidslivet på et langt tidligere tidspunkt enn hva som er fornuftig. Det skjer enten frivillig eller ved aldersgrenser og ledelseskultur.
Wade mener at arbeidslivet er i ferd med å bli en eldrefri sone - preget av en slags alderisme, det vil si diskriminering av seniorene. Og dette skjer i en tid da vi blir flere eldre og da vi trenger ytterligere hender til å gjøre de viktige jobbene. I dag er under halvparten av 65-åringene i arbeide.
Gjennom 13 kapitler tar Wade for seg mange sider av arbeidslivet, og viser at det ikke bare er den enkeltes drøm om en god pensjonisttilværelse som er drivkraften bak at seniorene forsvinner fra jobben.
Wade mener det startet på slutten av 1990-tallet. Ikke det at talentjakt er uheldig. Naturligvis trenger arbeidslivet talenter. Men talentjakten overskygger behovet for seniorer.
Hun mener det er påfallende at gjennomsnittsalderen ute i arbeidslivet, og for den sak skyld på Stortinget, synker, samtidig som det stadig blir fler eldre og friske som ønsker å ta i et tak der ute.
Mye og mangt bærer skyld for at det er blitt slik, skriver hun. Ikke minst er det dagens kultur ute i arbeidslivet, både i det offentlige og private, som legger snubletråder for at seniorene ikke lenger sitter i kantinen og drar de saftige historiene om hvordan det var tidligere. Er det den saftige pensjonen hver måned som gjør vinterturen til Spania fristende?
Lise Wade har skrevet en svært interessant bok om vårt arbeidsliv. Og hun gir oss mange innspill i en viktig debatt om hvorfor det er blitt slik at seniorene tar sin hatt og frakk og forsvinner fra arbeidsplassen.
Hun kommer også med flere forslag til tiltak som kan snu trenden. Noe har politikerne og arbeidslivet innsett må gjøres. Så smått stakes det nå opp en vei der det økonomisk vil lønne seg å jobbe lenger. Kanskje er det på tide å jakte etter senior-talenter også?
Forfatteren har skrevet en innsiktsfull og lettlest bok. Den kan i aller høyeste grad anbefales for beslutningstagere i politikken, næringslivet, organisasjoner og det offentlige. Her er det fakta og statistikk som underbygger Wades analyser og påstander.
For min del kunne hun gjerne gått enda dypere i sine samtaler og studier rundt kulturene som driver seniorene ut av arbeidslivet fordi ingen legger til rette for et videre bruk av nyttig kunnskap og faglig tyngde.
Sett i samfunnsøkonomisk perspektiv vil behovet for seniorer i arbeidslivet øke dramatisk. Men vil seniorene virkelig jobbe? Og vil i så fall bedriftene legge sin alderisme bak seg?